Hjem | Helse og ernæring | Genetikk og avl | Utstilling | Om Maine Coon | Linker | Cortex
istorie
 Heidi Ho Sonkey Bill, far til klonene  Andy Katt of Heidi Ho, nr. 1 top fem katt, og bestefar og doblet oldefar til Sonkey Bill  Dauphin de France, nr 3 av top fem  Tatiana of Tati-Tan, nr 4 av top fem |
Det er mange spekulasjoner og myter om hvordan kattene kom til Maine. Det er et kaldt område, langt fra mye annet. Men det er kyststat, og det gjør at man tror kattene kan ha kommet dit som skipskatter. Men noe sikkert svar på det egentlige opphavet til rasen, vet vi ikke.
Populæriteten til rasen var stor, det var mange aktive både eiere og oppdrettere. På en utstilling i Bosten i 1878 var det et dusin katter påmeldt, men først nesten 20 år senere, Mai 1895, ble den første Nord Amerikanste utstillingen holdt. På denne utstillingen var det en Maine Coon som vant Best In Show titlen, og premien ble sponset av katteorganisasjonen CFA (Cat Fanciers' Association), en organsisasjon som eksisterer den dag i dag.
Den første publiserte rasebeskrivelsen er datert til 1903. I "The Book of Cats" skrevet av Frances Simpson, skrev katteeieren F. R. Pierce er det et eget kapittel om denne rasen. Der beskriver hun rasen slik den var på den tiden, teksten kan leses på Paw Peds sine sider.
Etter passasjen til 1900-tallet begynte populæriteten til rasen å dale. Grunnen til det, var introduksjonen av langhårsrasen Perser. Perseren ble svært populær, og mange gikk fra Maine Coon til Persere. Den siste seiren til en Maine Coon på de kommende 40 år, var på en en national utstilling i Portland, Orgon, i 1911. Etter det var rasen nesten ikke å se noe sted. Nedgangen av Maine Coon var så drastisk at i år 1950 ble rasen erklært utdødd. Denne konklusjonen var nok litt forhastet, for det var fremdeles noen som jobbet for rasen. The Central Maine Cat Club (CMCC) ble etablert i 1950 av Alta Smith og Ruby Dyer for å motvirke dette. I 11 år holdt de på for å dyrke opp populæriteten til rasen igjen ved å arransjere utstillinger hvor de viste bilder av Maine Coon katter og for første gang ble det skrevet ned en rasestandard for denne rasen. Rasen ble forløpig ikke godkjent som egen rase av CFA enda, og det gjorde at endla fler stiftet organisasjoner o.l. for Rasen The Maine Coon Breeders and Fanciers Association (MCBFA) ble stiftet i 1968 og i 1973 kom Maine Coon Cat Club. Rasen ble først godkjent av Canadian Cat Association og American Cat Association I 1967, de andre registrerne fulgte raskt etterm med unntak fra CFA som ventet til 1975 med å godkjenne rasen, og først enda ett år senere fikk også rasen mulighet til å ta cert og oppnå titler på utstillinger.
I 1985 ble rasen oppført som nationalkatten til staten Maine, og i dag regnes rasen for å være en av verdens mest populære raser.
Dagens Maine Coon har i stor grad blitt bygget opp av de fem samme novisekattene. De går under betegnelsen "top fem" når man ser på stamtavler i Paw Peds og sees i de aller fleste stamtavler står de for opphavet av gjennomsnittlig 60 - 80%, men dette varierer selvfølgelig fra katt til katt. Det fem kattene er:
Andre katter man ser mye til, er det såkalte klonene. Klonene er avkom fra en bestemt kombinasjon. Heidi Ho Sonkey Bill ble født i 1978, barnebarn og doblet oldebarn av Andy og Bridget Katt of Heidi Ho. Han ble parret med Tanstaafl Polly Adeline, og avkommene herifra var forbausende like hverandre, så like at de ble kalt kloner. Og ikke nok med det, men de gjorde det utrolig bra på utstilling og. Dette resulterte til at "alle" ville ha avkom fra klonene. Så selvom selve klonene ikke har særlig høy innavelsprossent (9,4%), ble det mye linjeavl av disse kattene og deres avkom. Det har resultert til at vi i dag har stamtavler som inneholder gjennomsnitlig 35% kloner, av og til også opp mot 50%.
Klonene inkluderer:
Så dersom vi ser på både top fem verdier og disse klonene, viser dette at genvariasjonen hos rasen er ikke veldig stor, til tross for utrolig mange katter. Dette er ikke et problem pr dags dato, men etterhvert kan det by på problemer dersom rasen ikke får tilskudd på nytt blod. Framtiden til rasen ligger å våre hender, og ved å bruke fornuften til fremtidige avgjørelser, vil vi fint kunne få bevare denne rasen, akkurat slik vi ønsker den.