llergi mot plakk

Allergi mot plakk er skremmende vanlig sykdom hos katt, da spesiellt Maine Coon. Det er en sykdom hvor immunforsvaret til katten gjør en ”feil”, akkurat slik som andre allergier. Immunforsvarer gjør rett og slett en for god jobb, og kroppen tror dermed plakket er et fremmedlegme som må frastøtrs fra kroppen. Det som da skjer er at tannkjøttet blir bettent i større eller mindre grad. Det kommer an på hvor kraftig allergien er. Det er en svært smertefull sykdom, i alle fall hos dem som er rammet i større grad. Hele munnen gjør vondt, og det gir igjen problemer med å spise. Så siden dette er en veldig vanlig sykdom hos mco, men altfor få er klar over det, vil jeg derfor dele min mindre koselige erfaring med det.

Det hele startet i begynnelsen av sommeren 2006. Da var Lilo 5 – 6 mnd gammel og midt i tannfellingen. Med disse forandringene i munnen skjedde det en imunsvikt, og kroppen hennes bygde opp en allergi mot plakk. Tannkjøttet ble rødere og hovnet opp. Til å begynne med trodde vi det bare var en irritasjon pga tannfellingen, men da tannkjøttet bare vokste, og hun stadig ble eldre, og dermed ferdig med tannskiftingen begynte vi å ane problemer. Tannkjøttet var blitt veldig ille før vi gjorde noe av den grunn at vi ventet på at det skulle bli bra av seg selv. Der trodde vi veldig feil.



Vi fikk satt henne på en antibiotikakur som hun skulle få i 10 dager. Etter 8 dager så vi fremdeles nesten ingen bedring, og skjønte derfor at hun måtte få en lengre kur, og bestilte da ny dose som hun bare skulle fortsette med. Men pga forsinkelser, ventetid og lignende ble det noen dagers opphold mellom disse kurene, og dette resulterte i at tannkjøttet forverret seg kraftig. Det var nå mye verre enn før den første antibiotikakuren. Men 10 nye dager på kur, og hun ble litt bedre, men ikke mye. Fremdeles verre enn før første kur.



Gjennom hele sommeren prøvde vi forskjellige kurer etter forskjellige tips fra forskjellige vetrinærer. Blant annet Flagyl. En flytende veske som lukter og smaker sitron. Ikke noe særlig for en katt, og Lilo hatet det værre enn pesten. Det samme gjorde jeg da det gjorde så vondt å se henne slik.
Hun ble stadig roligere og ble mer og mer ”gidda-løs”. Jeg tror vi på det øyeblikket prøvde å overbevise oss selv om at det kom at hun ble eldre, og ikke lengre var en kattunge. Men innerst inne visste vi vel egentlig grunnen.
Tannkjøttet ble stadig verre, og på dette tidspunktet (rundt august - september) var tannkjøttet helt illrødt og så hovendt at det hang over tenna hennes. Vi kunne ikke se ikke engang se tuppene på gjekslene og hun hadde store problemer med å spise. Hun tygde på sitt eget tannkjøtt.



Vi reiste så med henne til Katteklinikken 10 Liv og møtte tannspesialisten deres. Der fikk vi høre at det var håp for at hun skulle bli bra, og hun ble satt på en 8 ukers kur med antibiotika, kosttilskudd og bettennelsesdempende. Tannkjøttet ble sakte men sikkert bedre, men etter de åtte ukene var det fremdeles verre enn før den første kuren.



Men hele munnpartiet hennes var hovent som dere ser på bildet under. Hun er faktisk underbitt, ikke mye, men litt. Men utifra slik hun så ut da, skulle man tro hun var kraftig overbitt.
Tungen hennes var også i 98% av tilfeller ute av munnen.



Da begynte vi å pusse tenna hennes. Hun hatet det, men vi var nødt. Vetrinæren hadde sagt at vi MÅTTE gjøre det for at hun skulle bli bra. Så vi gjorde det. Tannkjøttet ble sakte bedre, men Lilo raste ned i psyken hennes. Hun mistet all livsglede, og jeg vil ikke si hun lenger levde. Kun eksisterte. Før vi reiste på jobb og skole om morgnen kunne vi sette henne fra oss et sted, og når vi kom tilbake flere timer senere satt hun fremdeles på samme plassen. Hodet hang, og hun gadd ikke å løfte blikket for noe som helst. Det var så vindt hun orket å gå på do, spise og drikke. Pelsstell brydde hun naturligvis seg ikke om lengre, og pelsen hennes ble svært matt og ”stygg”.
Vi vurderte stekt å avlive henne da vi syntes hun hadde det for ille. Som sagt, hun levde ikke. Bare eksisterte. Og en slik tilværelse vil jeg ikke unne noen, i alle fall ikke min elskede lille jente. Men takket være oppdretterens overtalelser fortsatte vi å prøve å ”redde” henne.
Vi begynte også å rense munnen hennes med Cortosyl, et munnskyldvann som er beregnet på mennesker som ikke kan pusse tenner av ulike grunner. Og det har sånn ”frisk-pust” smak, noe en katt ikke liker. Så selv om det ikke var like ille som flagylen, hatet hun dette også. Når hun gadd å bry seg.
Plutselig ble tannkjøttet bedre. Det trakk seg tilbake og var lengre ikke hovent. (nå befinder vi oss rundt februar 2007). Men hun begynte også å gå merkbart mye ned i vekt også. Etter en måneds tid var det nesten ikke noe igjen av henne. Ikke av tannkjøttet heller. Vi kunne til og med se starten av røttene på tenna hennes. Hun veide litt over 3 kilo og det var KUN skinn og bein. Man kunne telle hver knokken i kroppen hennes, selv labbene hennes var tynne. Bein jeg aldri hadde tenk over kjente jeg. Bakhodet, nakken, deler av hoftene, leggen.. ja, hele katten var bare et sjelett. Vi sluttet med tannpussen, og merket at humøret gikk opp. Men ikke matlysten, og hun ble stadig tynnere.
Vi bestemte oss for å sterilisere henne. Både fordi dette var overhode ingen katt å avle på mtp at allergi er svært arvelig, og for å få opp stoffskiftet hennes så hun kunne legge på seg.
Da reiste vi til vår faste vetrinær på smådyrsakkutten på Lillestrøm. Etter et lite titt imunnen kunne hun fastslå at det var det værste tilfellet hun hadde sett av denne sykdommen – og hun hadde sett mange, og eneste løsningen ville være å trekke tenna hennes. For så lenge tenna er der, vil også plakket være der. Og det er ikke noe å håpe på at allergien gir seg, når problemet ligger der konstant.
Vi fikk sterilisert Lilo og fikk ny time når såret var grodd. Lilo ble nå satt på ny bettenelsesdempende antibiotikakur og smertestillende fram til tanntrekningen. To uker etterpå, 28. Mars 2007, ble alle gjekslene hennes trukket. Fortennene og hjørnetennene lot vi bli siden de stort sett ikke er problemet. Veterinæren vår hadde aldri vært borti en katt som hadde hatt problemet der i alle fall.
Da vi kom hjem og Lilo var våknet var det første hun gjorde å kaste seg over tørrforet! Dette fikk hun naturligvis ikke lov til for at stingene i munnen ikke skulle gå opp. All mat skulle være i tynn ”grøt-form” i 10 dager, for at munnen skulle gro ordentlig. Siden Lilo fremdeles hadde så mye lokalbedøvelse i munnen var hun helt fra seg av matlyst. Hun spise mer enn hva hun tidligere hadde gjort på en hel uke – på ett måltid. Og etterpå la hun seg til å sove og sov i et halvt døgn i strekk. Var nok godt med mat i magen, stakkar.
Fra nå av økte vekten hennes gjevnt og hun spiser kun tørrfor, og det fungerer kjempefint. Våtmat er vi nødt til å være forsiktige med siden det da har lett for å legge seg plakk på tenna.
Hun har blitt flink til å stelle seg, hun er blitt ekstremt leken, og verdens største kosegris. Hun er blitt skikkelig skravlete, og greier fint å gjespe uten skrik om at det gjør vondt. Det gjorde hun nemlig en periode før tenna ble trukket. Hun er i konstant fart, og underholder både seg selv og andre. Hun lyser av lykke og livsglede på en måte jeg ikke har sett siden hun var rundt 4 mnd gammel.
Munnen er grodd helt fint, og det er tydelig at det ikke gjør vondt lengre. Vi får lov til å ta i hele munnen hennes, før fikk hun panikk bare vi prøvde å nærme oss.
Fortennene var vi klar over at hun mulig kom til å miste av seg selv. Dette er fordi irritasjonen i munnen var så kraftig at den hadde begynt å etse vekk tenna. Det var også derfor hun plutselig ”mistet” tannkjøttet. Kroppen frastøtte det, og isteden ble det åpne betente sår som gjorde så vondt at hun sluttet å spise mer enn det hun trengte for å overleve én dag til. Og det kun instinktivt.





Vi fortsatte å vaske tenna hennes med cosodyl og q-tips. Gne forsiktig over tenna for å få vekk plakket. Det funket kjempe bra, men var naturligvis kjedelig for både henne og meg. Til å begynne med gjorde vi det to til tre ganger om dagen. Hun var kjempe flink, lå på ryggen med munnen på gap og lot meg steller. Hun ble bedre og bedre etterhvert som tiden gikk, og la også gjevnt på seg. Slik holdt vi på hele sommeren før vi begynte å prøve å trappe ned til en gang om dagen. Livskvaliteten hennes var såpass forbedret at hun etterhvert begynte å syntes det var kjempe kjedelig. Så hun begynte å gjøre litt motstand, noe som gjorde det enda mer kjedelig for henne og meg. Resultatet av det, ble at vi pusset tenna enda skjeldnere. Hun ble litt verre i munnen igjen, men ikke noe alvorlig. Hun hadde desto mer gøy ved å slippe å måtte vaskes så ofte. Så det var en balanse vi fant som jeg tror var det beste for alle.
Som dere ser var hun spesielt rød i den "gropen" bak hjørnetanna. Sansynligvis fordi spyttet la seg der og fikk "godgjort seg" ordentlig.



Det stedet hun nå ble verre i munnen, var rundt fortenna. Det virket som kroppen nå la fokus på det området, der hvor det tidligere ikke hadde vært noe problem. Så hun ble veldig rød og veldig irritert der også. Ikke så hoven, men veldig sår. Vondt hadde hun også, men var fremdeles en glad og lykkelig katt. Men tenna var helt løse og en hver bevegelse på dem gjorde svært vondt for henne. Så det gjorde det ekstra vanskelig å vaske de tenna, for da blir de jo berørt og skapte ekstra smerte for henne.



Vi bestemte oss for å trekke fortenna hennes, både oppe og nede. Og som sagt så godt. Rundt mars - april 2008 ble de trukket, og hun grodde raskt der. De tenna satt så løst at det var ikke noe stor operasjon å få de ut, og hun trengte heller ikke å sy. Og det tok ikke lang tid før hun var i bedre form igjen. Det var tydelig at det hadde hjulpet å trekke de tenna.

Da sommeren kom fikk jeg en lur idé som det rett og slett er flaut at jeg ikke tenkte på tidligere. Og det var å bruke oral sencitive fôret fra Royal Canin. Bitene er litt støre enn "vanlig" fôr, så jeg var litt skeptisk. Lilo tygger jo ikke maten, hun svelger den hel. Men det viste seg å ikke være noe problem. Og det var helt utrolig å se forbedringene. Jeg trenger ikke lengre å vakse tenna hennes, noe som er utrolig godt for oss begge, men allikevel blir hun bare bedre og bedre. Nå, to år etter den første operasjonen, er hun ikke lengre undervektig. Hun veier nesten 5 kilo, jeg vasker ikke tenna lengre og det hele er bare helt fantastisk. Hun kommer til å være avhengig av dette fôret resten av livet, men så lenge det er på markedet, så gjør ikke det noe. Hun liker, og hun er frisk og lykkelig. Bedre blir det ikke! Her er et bilde tatt i dag av hennes mer eller mindre tannløse, men smertefrie munn. Litt rød er hun jo, men tatt i betraktning at jeg ikke har vasket munnen henes på et halvt år, så er dette helt overkommelig, og rett og slett fantastisk!



Tenk at denne historien skulle ende så bra! Konklusjon; ikke gi opp før du har prøvd "alt".